Subscribe: Jojos opp og nedturer...
http://jojosoppogned.blogspot.com/feeds/posts/default
Added By: Feedage Forager Feedage Grade B rated
Language: Norwegian
Tags:
bare  ble  enn  etter  hadde  hun  litt  mamma  med  meg  mye  noen  oss    seg    sånn  var  være  år 
Rate this Feed
Rate this feedRate this feedRate this feedRate this feedRate this feed
Rate this feed 1 starRate this feed 2 starRate this feed 3 starRate this feed 4 starRate this feed 5 star

Comments (0)

Feed Details and Statistics Feed Statistics
Preview: Jojos opp og nedturer...

Jojos opp og nedturer...





Updated: 2016-09-08T05:27:08.461+01:00

 



Jojos opp og nedturer har flyttet!

2016-03-31T11:23:58.823+01:00



The blog has moved to http://jojobjerga.com, with all content and history.


Jeg lar denne ligge her - men alt innhold er flyttet til http://jojobjerga.com, og der vil alle fremtidige blogginnlegg komme.


See you there!




Lørdagsliste - på en mandag

2015-01-05T20:32:43.752+01:00

funnet på PinterestNå som jeg har fått unna oppussingsrapporten, så kan jeg kanskje pusle  med litt flere 'vanlige' innlegg igjen? Sånn som Lørdagslisten!Jeg elsker linklisteinnlegg, og favorittene mine er A Cup of Jo, This is Authentic, Design Mom og Nest & Launch sine.Det er rett og slett  imponerende hvor mye morsomt og interessant og kreativt disse bloggerne finner og deler.Så her kommer årets første, men forhåpentligvis ikke siste, Lørdagsliste - på en mandag.De siste ukene så har jeg kost meg med noen minutters hjernetrim nesten hver dag. Ifølge denne listen, så er appen 'Elevate - Brain Training' en av de beste appene i 2014.  Jeg liker at det bare tar noen minutter,  at oppgavene varierer fra dag til dag, og at jeg får en liten påminnelse/varsel hver dag. Og så føler jeg meg ganske smart også, når jeg får tilbakemeldinger som 'Excellent! og 'Great!'. He,he...Sånn apropos hjerner, så kom jeg over en interessant artikkel om ny forskning på babyers hjerneutvikling. Fint å få bekreftet noe man som mamma intuitivt føler.Det er jo tross alt nytt år, og tid for forsetter. Jeg elsker nyttårsforsetter, selv om jeg ikke alltid klarer å holde dem. Jeg tenker likevel at de gir meg retning. Og i mitt hode er retning viktigere enn hvor på veien man befinner seg. Jeg fant dette fine målskjemaet for 2015, og har limt det inn i 7.sansen min, og gleder meg til å fylle i alle de søte små rundingene. For som Elise sier:'Big things happen one day at a time' - 'Shoot for Progress, not perfection'En annen ny bekjentskap i 2014 er bloggen til Middleaged Mormon Man (takk Mari!) Han balanserer mellom inspirerende, hysterisk morsomme og kloke og ettertenksomme innlegg. Og så er det fint med et mannlig innslag i min ellers ganske kvinnedominerte bloggliste.Jeg liker å tro at jeg er ganske miljøbevisst, men denne familien har tatt resirkulering til et helt annet nivå! Superinspirerende! Jeg prøver nå virkelig å være mer bevisst på hva jeg drar inn i huset, for å minske avfallsmengden i andre enden. Tannkoster laget av bambus? Check. Jeg syntes det var en genial julestrømpegave. Resten av Bjergabønsjen er ikke like overbevist. Alle monner drar, sier nå jeg.Bildet er @hagsto sitt. Og så link til meg selv: Nytt år betyr nytt ord. Jeg har skrevet om #olw både her og her , blant annet. I år er det HIS, på godt norsk. De som følger meg på Instagram har nok fått det med seg, men jeg gjentar begrunnelsen min her også:Jeg tror en av grunnene til at jeg elsker julen er at til og med i vårt supersekulære samfunn er det lov, eller ihvertfall tolerert, å snakke om Frelseren på denne tiden av året. Dette siste året har salmen 'Savior, Redeemer of my soul' gått på repeat hos meg, og jeg har reflektert over hvor mye Han har ofret og betalt for MEG. Jeg er i sannhet HANS, og det må vise igjen mer i livet mitt. Det er også en påminnelse om at alt i himmelen og på jorden er Hans. Skapt av Ham. Elsket av Ham. Ved å anerkjenne og huske det, håper jeg at jeg kan ta vare på og behandle alt og alle rundt meg med større omsorg og kjærlighet.Godt Nytt år![...]



Prosjekt Kjøkken 2014

2015-01-02T21:02:54.709+01:00

Før: Modent for utskiftning.Hvis  noen synes det har vært litt (veldig)stille på bloggfronten i høst, så stemmer det bra. I høst gikk vi nemlig igang med et svært etterlengtet og overskredet oppussingsprosjekt. Allerede i 2010 skulle vi igang, men den gangen ble planene forpurret av støyskjermen.Støyskjermen ble bra den, og var verdt både innsatsen og pengene. Vi bruker hagen mye mer, og støyskjermen gjør jobben sin, og den er veldig fin. MEN det gjorde at vi måtte vente med kjøkkenet. En stund så tenkte vi at vi var nødt til å bruke en interiørarkitekt, siden vi skulle rive bæreveggen mellom kjøkken og stue. Vi tenkte dessuten at det kunne være lurt å få hjelp med fargevalg og helhet. Men til slutt  så endte vi opp med å stole på kjøkkenplanleggerne. Fordelen med at prosjektet dro sånn ut i tid, var at vi ble veldig enige om hva vi IKKE ville ha. Mange skryter av IKEA kjøkken, og vi er da også  kjempefornøyd med IKEA kjøkkenet vi installerte i sommerhuset på Bjergøy for fem, seks år siden. Så vi prøvde. Vi dro innom IKEA to eller tre ganger i et forsøk på å finne et IKEA kjøkken vi kunne like og leve med, men det var liksom ikke full klaff. Så vi bestemte oss for å be om tegninger fra tre leverandører. Vi gikk til HTH, Sigdal og Norema, som alle er ganske like pris - og kvalitetsmessig. Forklarte hva vi ville, hva vi ikke ville, og ga dem målene, og så ventet vi. Forslagene var ganske like. Plasseringen av dører og vinduer begrenset tydeligvis mulighetene noe, og så lenge vi ikke var innstilt på å endre hele romløsningen i første etasje, så ga løsningen seg litt selv. Vi likte best løsningen fra Norema, og etter et par runder med kjøkkenkonsulenten vår Camilla, landet vi på et forslag. Vi var overraskende samstemt i valg av kjøkken, benkeplate, gulv og hvitevarer.Dette var faktisk allerede i april. Vi ønsket ikke levering før etter ferien, og avtalen var levering i slutten av august. Men det var nok av ting å klargjøre før kjøkkenet skulle monteres...I begynnelsen av august lagde vi en plan. Og vi holdt faktisk tidskjemaet - ihvertfall på det vi hadde kontroll på. Vi begynte med å rydde ut av og rive det gamle kjøkkenet.Helt utrolig hvor mye greier jeg hadde i skuffer og skap...Til å begynne med var jeg ganske systematisk og ordentlig. Det gikk fort over... Så rev vi veggen, og satte inn en stålbjelke der veggen hadde stått.. Det innebar litt mer jobb enn vi trodde på forhånd. Blant annet måtte vi rive en del av en murvegg som stakk ut fra pipen, og pipen måtte pusses på nytt.Vi fjernet den gamle vedoven, og satte inn en ny, nettere og mer effektiv. Den gamle ble vi kvitt på FINN.no på 20 minutter. Den gamle ovnen er borte, og bare støttene til bærebjelken står igjen der veggen sto. Vi rev all tekstiltapeten i stuen og fjernet listen som var midt på veggen hele veien rundt rommet. Dermed virket rommet med en gang høyere under taket.Heldig for oss var det skolestreik de første dagene etter skolestart, så Jonah hadde god anledning til å hjelpe til.  Helsparklet og pusset og malte.Fjernet gulvteppet i stuen og og flisene og laminaten på kjøkkenet.Mange lag med tapet og maling dukket frem. Jeg kan såvidt huske den turkisblå fargen fra da jeg besøkte Johannes for aller første gang i 1987. La nytt paneltak på kjøkkenet, Rørlegger flyttet så rørene og avløpet fra veggen mot gangen til ytterveggen på kjøkkenet. Vi hadde elektriker inne som la opp nye punkter og satte opp spoter på kjøkkenet og fikset spotene i stuen som ikke har virket på flere år.Vi støtte på en fuktskade over karnappvinduet i tv-stuen som måtte utbedres og fikses, og som forsinket oss et par dager. Det var et lite hull i taket som vi ikke var klar over. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Så la vi nytt gulv i hele første etasje, og etterhvert i trappen og gangen oppe og på soverommet vårt.Ny klebersteinsovn på plass. [...]



Annerledessommeren - Del 2

2014-10-20T11:07:33.731+01:00

Scroll down for English version. Sjølvier er vriene. (Selfies are hard.)Yikes! Over halvveis i september! Jeg har vært tilbake på jobb etter ferien i  nesten to måneder, og fortsatt ikke klort ned resten av feriarapporten!Her kommer den...Etter uken vår i London med de to yngste guttene - som jeg skrev om her - hadde vi et kort, men kjempehyggelig overnattingsbsøk hos Øyvind i Oslo, etter å ha avlevert de 'søte små' på Gardermoen så de kunne dra hjem til sommerjobbing og Nemi.Så var det tid for del 2 av ferien. Alene. Uten barn. For første gang på 25 år. Vi har riktignok vært på tur alene uten barn før, men ikke i sommerferien, og ikke i nesten to uker. Jeg var bittelitt skeptisk. Tenk om vi ikke hadde noe å snakke om?  Tenk om vi kjedet vettet av oss? Tenk om vi kranglet hele tiden, fordi vi ikke ble enige om hvor vi skulle eller hva vi skulle...?Vi startet med å ta Kielferjen fra Oslo til  - ja, nettopp - Kiel - i Nord-Tyskland. Jeg har vage minner fra Kielferjeturer med Farmor da jeg var liten, men de nye ferjene er pretty much for Cruiseskip å regne, og mye flottere enn jeg kunne huske. Været var bra, maten var god, og overfarten var helt ok. Cruise er ikke helt min greie, men det var  helt greit. Da vi ankom mandag formiddag, var planen å kjøre ned til Würzburg i Sør-Tyskland, som er utgangspunktet for 'Den Romantiske Veien.' En ca.500 km lang veistrekning med masse fin natur og masse søte middelalderlandsbyer. Vi hadde bare laget oss en litt sånn løs plan for hvordan vi skulle tilbringe de neste to ukene, så vi hadde ingen planlagte overnattinger. Men vi hadde telt og soveposer i bilen, og satset på å alternere litt mellom camping,B & B og pensjonater.(Øyvind forlangte reisebrev siden vi ikke sendte julebrev ifjor.Hvis du ikke gidder lese mine lange avhandlinger kan du holde deg til bildene og sms'ene. Johannes er liksom bedre på å fatte seg i korthet...)  Vi skjønte at vi nok hadde vært litt optimistiske med tanke på å finne en plass å sove da vi ankom Würzburg litt utpå kvelden og forsto at det var høysesong og sommerfestival.(Hæ? I Juli? Duh...) Det var ingen campingplass i nærheten, og hotellene var smekkfulle. Etter å ha spurt oss litt fore, og oppjustert budsjettet for natten litt kraftig, fikk vi til slutt napp på 'penthousesuiten' på et hotell litt utenfor sentrum, som var det eneste ledige. Ok da.Utsikten fra PenthousesuitenOg så kom regnet. Og regnet fulgte oss de neste dagene, omtrent uavbrutt, hele uken, mens rapportene haglet inn om rekordvarme og strålende sol hjemme i Norge. (Vi er ganske greie sånn, som reiser utenlands for å sikre fint vær til de hjemme...)Ikke slottet faktisk,men turistinformasjonen. (I det som tidligere hadde vært et gjestgiveri)Neste dag tuslet vi rundt i Würzburg, besøkte turistinformasjonen og det lokale slottet og fikk gode råd om veien videre.Hva vi absolutt måtte se, og hva vi kunne droppe.Huff. Sånne teite turister som tar bilde av maten...Og de pedagogiske trelekene...Han får meg fortsatt til å le. Det skal han ha. Et absolutt MUST ifølge damen på turistkontoret, var Rothenburg. Og det hadde hun rett i. Rothenburg var favorittstedet på turen, til tross for øsende regnvær. Hovedårsaken til det var en usedvanlig morsom guide, og tirsdagskveldens fotballkamp mellom Tyskland og Brasil (den famøse 7-1 kampen) som vi så på på en pub vi fikk anbefalt av vertskapet på pensjonatet vi bodde på.Hver kveld kl. 8 er det altså mulig å delta på en  guidet tur i gamlebyen i Rothenburg. Guiden er utkledd som en tradisjonell nattevakt/vekter, og geleider små og store gjennom både de brolagte gatene og byens historie. Særlig imponerende var historien om hvordan Rothenburg i siste liten unngikk å bli ødelagt av de allierte styrkene mot slutten av andre verdenskrig. Byen huset nemlig en av Nazistenes toppledere, og skulle bombes sønder og sammen, men den amerikanske genera[...]



Lest.

2014-09-14T20:54:55.426+01:00

Scroll down for English summary.Siden vi var på bilferie i sommer, så ble det noe mindre ligging i hengekøyen og lesing enn normalt. Men litt  ble det. Bl.a. denne: 'The Elegance of the Hedgehog' av Muriel Barbery.Kort fortalt handler den om en concierge i en litt fin leiegård i Paris, som egentlig er både svært kulturelt bevisst og belest og oppegående, men som, holder dette  hemmelig ved å late som hun er slik som de rundt henne forventer at en concierge skal være.  Historien fortelles gjennom henne og dagboknotatene til en 12 årig pike som bor i leiegården, og som planlegger selvmord. Det er en litt pussig bok, med masse referanser til kunst og filosofi og japansk film. Den fikk meg til å grunne på hvordan vi som mennesker kan være så forutinntatte, men også på hvordan vi bevisst eller ubevisst går inn i forskjellige roller i livet vårt.De to andre bøkene jeg leste var 'Abish, daughter of God' og 'Abish, Mother of Faith' av K.C.Grant.Jeg hadde  'Abish, Mother of faith' liggende på nattbordet i to år før jeg leste den. Jeg kjøpte den litt sånn på impuls da jeg var i USA, men da jeg skulle begynne å lese, så forsto jeg at den var oppfølgeren til 'Daughter of God' - og da måtte jeg jo skaffe meg den først. Og så ble det aldri noe med meg, før jeg fant ut at jeg jo kunne laste ned e-versjonen til ipaden. Disse to romanene følger en av de få navngitte kvinnene i Mormons Bok, fra barndommen hennes som privilegert datter av en lamanittisk høyprest,  til trofast, godt voksen mor til en av de 2000 unge krigerne i Helamans hær. Forfatteren har gjort hjemmeleksen sin, så selv om dette er fiksjon, har hun anstrengt seg for å gi et realistisk bilde av hverdagen til mennesker som levde på det amerikanske kontinent for litt over 2000 år siden. Rammen til historien kjenner jeg jo godt fra Mormons Bok , men jeg må innrømme at det hele ble veldig levende og rørende for meg, på en måte jeg ikke har opplevd før. Anbefales herved. :-)PS.Helt til slutt: En annen bok jeg vender tilbake til stadig vekk i år, er 'The Continuous Atonement', av Brad Wilcox. Dette videoopptaket av et foredrag Brad Wilcox holdt for en tid tilbake gir en slags kortversjon av boken. Selve foredraget begynner på 1:35. Dobbelanbefales.English summary Since we spent most of the summer in the car, there was less hammock time and much less reading than usual. But I did read a little. Follow the links above, to more information on this summer's reading list. [...]



A little more Charming Henriksen Madness

2014-09-13T04:37:29.036+01:00

Noen flere bilder fra 70-års feiringen til mamma - Takk til lillebror Magnus!A few more pictures from Mummy's 70th Birthday weekend. Thank you Magnus!Ingen tomme stoler! (Nesten. Celine ble syk, og Eliana og Micael var på vei til Danmark da dette bildet ble tatt.) Som vanlig kom vi på å ta gruppebildet helt på tampen...No empty chairs! (Almost. Celine was ill, and Eliana and Micael were on their way to Denmark when this was taken. )As usual, we only remembered to take group pictures right at the end of everything...Så takknemlig for disse to. De la ned mye arbeid for at helgen skulle bli vellykket.So grateful for these two. They put in so much time and effort to bring the weekend off without a hitch.En av de mange blomsterbukettene vi pyntet lokalet med. Ifølge mamma holdt de seg i nesten to uker etterpå!One of the bunches of flowers we decorated with. According to Mummy they stayed fresh for almost two weeks after the event!Michèle, Mamma og Fancoise. Kusiner, men nesten søstre.Michèle, Mummy and Francoise. Cousins, but practically sisters. Simen Min. Så glad for at  han kunne være med denne gangen.My Simen. So glad he could make it this time. Benjamin. No comment needed.Marcel Min. Ok, ikke helt min, men det føltes nesten sånn da han var liten. I hodet mitt vil han alltid være 18 måneder, og til å spise opp. Han er forresten fortsatt til å spise opp.My Marcel. Ok , not quite mine, but it felt like it when he was little. In my head he will always be about 18 months old and cute as a button. He's still cute as a button. Og helt på tampen - dette tikket inn på mailen min fra mamma for et par dager siden. Tatt sist søndag, da vi var samlet i Oslo . Elsker det. And finally, this arrived in my mailbox from Mummy a couple of days ago. Taken last Sunday when we were in OsloLove it. [...]



Sikre tegn på at 19-åringen har flyttet ut

2014-09-03T13:28:59.856+01:00

Scroll down for English

  • Innkjøpt mat forblir i kjøleskapet i mer enn 24 timer.
  • Nyvaskede håndklær ligger fortsatt på håndklehyllen flere dager etter at de er lagt der.
  • Nemi kikker bare såvidt opp når jeg kommer inn døren, og ser at det bare er meg og ikke 19-åringen. (Han ville nemlig fått en adskillig varmere velkomst.)
  • Ingen gitarspilling som nonstop bakgrunnslyd.
  • Ingen som spør om jeg vær så snill kan kjøre ham til jobb så han slipper å sykle i dress, bare denne ene gangen...
  • Ingen nattmatlaging med kompiser og musikk på full guffe. 
  • Mye mindre mengder svett treningstøy i skittentøykurven. 
  • Færre engasjerte samtaler rundt middagsbordet.
  • Færre netter der jeg ligger halvvåken og lurer på om han ikke snart kommer hjem.  
Savner det (litt).



Sure signs the 19 year old has moved out:
  • Purchased foodstuff remains in fridge for more than 24 hours. 
  • Clean towels stay put on towel shelf several days after they have  been placed there. 
  • Nemi barely looks up when I walk in, and she realizes it's just me, and not said 19 year old. 
  • No more non stop guitarplaying in the background.
  • Nobody asking me to drive him 'just this once'...
  • No more midnight snacks with friends and loud music. 
  • Less dirty laundry  - especially sweaty work out clothes. 
  • Fewer passionate discussions around the dinner table. 
  • Fewer nights half awake in bed, wondering when he will be coming home. 
I miss it (a little).





Hagearbeid og sånn

2014-08-26T18:55:49.534+01:00

Scroll to bottom for English version.(Triggerwarning: Dette blir et ilandsprobleminnlegg. Jeg har hage. Jeg er heldig som har hage. Jeg vet det.)Jeg giftet meg inn i en hagefamilie. Jeg burde sett faresignalene allerede første gangen jeg besøkte svigerforeldrene mine. Men kjærlighet gjør tydeligvis blind og sånn.Min kjære svigermor har anlagt ikke bare èn prydhage, men to. Digre tid - og arbeidskrevende prydhager med mange staudebed. Og  vi har bodd i generasjonsbolig med dem i snart 18 år. Dermed har jeg fått nyte godt av hennes grønne fingre i mange, mange år.For en byjente som meg, som har vokst opp i blokk,  med foreldre som ikke akkurat hadde hagearbeid og vedlikehold verken i fingrene eller på hjernen, så var det en sjokkartet opplevelse å oppdage akkurat hvor mye tid og innsats en 'fin' hage krevde. At det tok minst 10 år før jeg så forskjell på ugress og ikke-ugress hjalp heller ikke... (tilmitt forsvar, så er det mye fint ugress!)Svigermor har prøvd å trøste meg med å si at da hennes barn var små, så brukte hun heller ikke så mye tid på hagen. Interessen og tidsbruken kom etterhvert, påstår hun. For henne er det både hobby og terapi, og hun elsker å renske opp og pusle  rundt i hagen, luke i bed, drepe snegler og vanne til alle døgnets tider. Og så lenge hun likte det så godt, og jeg likte det så lite, så var igrunnen arbeidsfordelingen grei. Takk Svigermor!Men nå er hun fylt 85, og helsen hennes er ikke det den engang var, og energinivået likeså . Hun pusler fortsatt rundt i hagen, men ikke så mye som før. Og arbeidet må fortsatt gjøres. Hagen ligger der, enten jeg liker det eller ei. Interessen for hagearbeid har dessverre ikke dukket opp hos meg enda, selv om jeg ikke lenger kan skylde på små barn, når hagevegringen min gjør at jeg heller vil bruke tiden på å vaske vinduer eller stryke klær, eller rydde på kottet, eller ja -  igrunnen hva som helst  - bare jeg slipper å bevege meg ut i hagen.Hagevegringen min er sannsynligvis årsaken til omtrent 80% av konfliktene vi har hatt i ekteskapet disse snart 27 årene vi har vært gift. JB arvet hageinteressen fra både sin mor og sin far, og selv om han nok er mer pliktdrevet enn kosedrevet som sin mor, så skjønner han virkelig ikke problemet.Jeg har faktisk prøvd. Og jeg prøver enda. Noen timers intensiv luking i ny og ne, og plenklipping dann og vann, er ikke lenger en skjebne verre enn døden. Det kan faktisk være ganske trivelig å grave litt og feie litt og plukke stein og skrape mose fra belegningssteinene. Men selv om jeg synes jeg har vært riktig så flink, så er det liksom alltid 'too little, too late'. Og når jeg tror jeg egentlig er ferdig, så er det bare å begynne på nytt.På hytta er det om mulig enda verre. Det som engang var et småbruk med naturtomt og sauedrift, er også omgjort til prydhage, med sirlig plen som må klippes, og mange bed som må lukes. Tidligere år har svigermor og svigerfar tilbragt store deler av sommerhalvåret der, med omvendt pendling. Hytta i uken, og byen i helgen. Og hva gjorde de på der ute? De jobbet i hagen... Svigermor kan glatt bruke opptil en uke på det ene store bedet foran hytta i skråningen opp mot parkeringsplassen. Hun napper et og et ugress vekk for hånd. Ikke no' spaing og riving her nei!Men ikke nå lenger. Nå er det vi som må ta det, de få, korte helgene vi er der inne. I år var det  ekstra ille, siden vi ikke var der i ferien engang, bare et par helger i forkant , og en i etterkant. Jeg lukte og lukte, men følte at det ikke var mulig å se at noe var blitt gjort i det hele tatt. Og for hva? Vi får jo ikke nytt det engang!Mangelen på grønne fingre begrenser seg dessverre ikke bare til hagen heller. Potteplanter og krukkeplanter både ute og inne lider på grunn av min manglende planteintuisjon. Jeg har hele tre pott[...]



Annerledessommeren - Del 1

2014-08-10T22:50:03.338+01:00

(Scroll down for English version)Sommeren 2014 ble annerledes. Annerledes enn tenkt. Annerledes enn før. Annerledes, men fin.Vi er inne i en ny fase. Minstemann er 18. Vi er nesten 'empty nesters'. (Finnes det noe godt norsk ord for det forresten?)Å si at vi snart sitter igjen med tomt rede er forresten en sannhet med modifikasjoner. 19 åringen skal riktignok til Oslo for å studere i høst, mens eldstemann som ikke har bodd hjemme på flere år, kommer hjem igjen - om enn midlertidig - og nesteldstemann som flyttet hjem midlertidig ifjor høst, ser ut til å bli litt lenger enn planlagt... Midlertidig er tydeligvis et svært relativt begrep... :-) Så når tre av fire faktisk fortsatt skal bo hjemme, så er det jo ikke halvtomt engang!Det var en avsporing. - Tilbake til sommeren. Den opprinnelige planen var bilferie i Europa, med et sveip over til England med de to yngste. Bilferie er en ferieform vi i grunnen ikke har prøvd før. Men med tilgang til behagelig bil, og med tanke på at de to nevnte 'barna' ikke akkurat blir yngre - så tenkte vi at vi måtte  benytte sjansen mens de fortsatt var innstilt på å feriere med oss gamlingene. Etter frisørbesøk. (Yay!)Når det kom til stykket, viste det seg at de ikke var så veldig innstilt på ferie med oss likevel. Nesten tre uker i bil med mor og far var faktisk ikke aktuelt i det hele tatt... Dessuten hadde de begge lyst til, og behov for, å jobbe en del i sommer. Som de kjipe foreldrene vi er, lar vi dem nemlig pent betale bl.a. for førerkortet selv. Og det er som kjent ikke helt gratis. Ris til egen bak, eller noe sånt.Dermed foreslo jeg en kompromissløsning. En uke i London med mor og far, og så 12 dager bilferie for oss gamlingene 'nedover i Europa'. Det viste seg å være en vinner. Etter en helg med Charming Henriksen Madness i slutten av Juni , så satte vi oss på flyet i retning London. Det var første gang vi prøvde oss på Ryanair, siden vi befant oss i nærheten av Torp allerede. Det gikk i grunnen bedre enn fryktet. Superlydig som jeg er, hadde jeg målt og veid både bagasje og håndbagasje, og utelukket alle de hendige små trillekoffertene og bagene vi hadde i huset fordi de var for tykke eller høye eller tunge, i forhold til de tillatte målene oppgitt på nettsidene. Til slutt hadde vi hver vår lille ryggsekk med, og en medium stor koffert med en bag inni til å ta unna det jeg forventet ville komme av shopping. Stor var overraskelsen når ingen sjekket håndbagasjen i det hele tatt, og vi observerte mange med trillekofferter og annen håndbagasje som helt klart var for store eller tunge. Ja, ja. Det er aldri feil å bli tvunget til å 'reise lett', og man klarer seg jo som regel med mye mindre enn det man har med.Mamma - ikkje gidd!Siden hotell i London ofte er både dyrt og dårlig og vi skulle være der i 6 netter, så leide vi leilighet gjennom Ivy Lettings. Et lite utleiebyrå som har spesialisert seg på å leie ut private leiligheter sentralt i London. Og leiligheten vi endte opp med var virkelig sentral. Faktisk mer enn vi kunne ha drømt om. Bitteliten - men helt perfekt for oss fire. Den lå  midt i Soho, i en ganske rolig bakgate, midt mellom Oxford Circus og Picadilly Circus.Veldig, veldig, veldig sentralt...Jeg hadde også lastet ned Hjartesmil sin London Guide på PDF, og vi pløyde oss gjennom en god del av anbefalingene - ihvertfall de som gjaldt Central London  - siden vi stort sett holdt oss der.To minutt å gå fra leiligheten i Broadwick Street.Chinatown. Fem minutt å gå fra leiligheten.Skikkelig barbersalong. Jonah fikk ideen der til å klippe seg. (Yes!)Jeg hadde lest en eller annen plass at det var en god ide å la guttene få ansvar for å bestemme aktiviteter til hver sin dag, og på ønskelisten sto det både musical og en del andre [...]



Charming Henriksen Madness 2014

2014-08-01T12:26:38.351+01:00

Charming Henriksen Madness 2011Scroll down to bottom for English translation (Cause Google Translate just doesn't cut it!)Jeg tror det var mamma som sa det først. Og jeg tror det var i forbindelse med Magnus og Tanzilya sitt bryllup for 3 år siden. Eller kanskje Marcel og Lotta sitt? Eller 40 års bryllupsdagen til mamma og pappa? Uansett. 'Charming Henriksen Madness' beskriver familiesammenkomstene våre. Vi bor spredt, og vi er mange, så vi treffes ikke så ofte alle sammen samtidig. Derfor forsøker vi å få til i hvert fall èn stor samling i året. Etter årets samling er vi blitt enige om å prøve å ha den faste samme helgen hvert år, hvilket vil gjøre planleggingen litt enklere. (Og vi er litt gærne. På en stort sett god måte.)I år var det mamma's 70-års dag. Hun begynte å mumle om det allerede sommeren for to år siden; den siste helgen i juni 2014 ville hun ha hele familien samlet. 'No empty chairs!' Alle åtte barna, med partnere og barn. Og kusinene hennes fra Sveits.En ting du må vite om mamma og pappa, er at de begge er enebarn, og at ingen av foreldrene deres lever lenger. Det er 'bare' oss. Vi har altså  ingen besteforeldre, tanter og onkler eller fettere eller kusiner. Så familiesammenkomstene blir ganske interne og ganske intense. (All ære til Michelle's ferske kjæreste som tok sjansen på å treffe hele gjengen for første gang på èn gang!)En eller annen hadde den lyse ideen at vi burde leie et hus der vi kunne samles alle sammen, i nærheten av der mamma og pappa bor, og der de tilreisende kunne overnatte. Litt lettere sagt enn gjort, men vi endte med et helt supert hus i sjøkanten bare et par minutters kjøretur fra mamma og pappa, som vi fant på FINN.no Boris og Marcel med sine respektive familier tilbragte faktisk hele uken fram til bursdagshelgen der, mens vi ankom natt til fredag, og Ranya og Norah kom på ettermiddagen på fredagen. Det ble stor gjensynsglede med Michelle, som har vært stasjonert på Østlandet, og som dro rett fra leiren til Tønsberg.De sveitsiske kusinene til mamma (det nærmeste hun kommer søsken)  ankom torsdag med fly, og kjørte nedover sammen med ElRay på fredagen.Mamma og MichèleBoris og FrancoiseFredagen gikk ellers med til en shoppingrunde med bursdagsbarnet, blomsterplukking og litt andre forberedelser til lørdagen.Fredag kveld  bestilte vi indisk take away, og koste oss i huset, og mamma fikk gavene sine.Senere på fredag kveld dro noen av oss til lokalet der vi skulle ha feiringen lørdag kveld - og pyntet og dekket bord, så vi slapp å gjøre det på lørdagen. Vi pyntet med bilder av bursdagsbarnet og rosa og lilla duker/servietter og blomster (massevis av hvite og lyselilla fresia, som er mammas yndlingsblomster). Sorry - dårlig med bilder derfra - hvilket er litt synd, for det ble ganske fint!Lørdagen hadde vi frivillig morgenyoga i hagen med Lotta, felles brunsj midt på dagen, og så var det matlaging og de siste forberedelsene til kvelden.Fordi det er ganske mange små  etterhvert (8 under 5år) , så hadde vi lagt opp til en ganske tidlig feiring, slik at vi kunne bli ferdig tidsnok til at de minste kunne komme seg i seng til omtrent normal tid.Vi dekket buffet, der alle hadde med seg en rett eller fler. Med både vegetarianere, veganere og noen med diverse matintoleranser kan det være litt vanskelig å finne noe som passer for alle - så buffet er absolutt enklest, og fungerte bra.ElRay og jeg var konferansierer for kvelden, og vi hadde delt kvelden inn i bolker som skulle representere hvert tiår av mammas liv, med underholdningsinnslag fra (nesten) alle, og allsang innimellom - obligatorisk med denne Musicalgale gjengen vår. Vi startet med å plassere mamma på en stol midt på gulvet med det aller yngste barnebarnet i fanget: Wes  - som ble [...]



Hår og sånn

2014-08-11T08:16:25.894+01:00

Som  nevnt i forrige blogginnlegg, har Celine omsider oppdaget at de naturlige krøllene hennes ikke er en skjebne verre enn døden... Det har tatt lang tid. 24 år for å være eksakt. Og dessverre, så er det nok mye min feil.Jeg har nemlig ikke vært verdens beste eksempel når det gjelder å 'embrace my curls'. Det er relativt sannsynlig at dersom glattetenger hadde eksistert da jeg var yngre, så hadde jeg gått rundt med kleopatrasveisen jeg alltid drømte om. Blankt, glatt, RYDDIG hår var ønskedrømmen. Katie Holmes DrømmebobIstedet hadde jeg en diger mopp på hodet - en diger, brusete, uregjerlig og lite samarbeidsvillig manke - syntes jeg selv. Og det hersker liten tvil om at latskapen min nok har reddet meg fra mange timer med føner og rundbørste og antipermanent. (Det finnes faktisk!)Noe sånt, ja. På samme måte som livet leves i faser (ungdom, ung voksen, småbarnsmor, 'empty nester'...), så lever håret også sine faser. Hår har visstnok en 7 års syklus - og dette stemmer ganske bra med min egen erfaring.Fra jeg var baby til jeg var ca. 7 år, så var håret mitt relativt ukrøllete. Fra 7 til 14 hadde jeg en del fall. Men fra 14 til ca. 21 hadde jeg rett og slett krøller. Nesten korketrekkerkrøller. Krøllene fortsatte hele neste syklus også, og jeg tok både permanent (?) og klippet pannelugg. Note to self: Don't. Da jeg var 29 klippet jeg meg kort.  Jeg levde i en eller annen villfarelse om at man ikke kunne ha langt hår etter fylte tredve. Det var dessuten mer praktisk. Men fint var det ikke.  Jeg leste et sitat nylig: 'I have made many mistakes in my life. Most of them haircuts.' Amen.Da jeg omsider lot det vokse ut igjen, var håret blitt litt sånn midt i mellom. Krøllete når det var nyvasket, ellers bare voluminøst og brusete med noe fall. Og selvfølgelig måtte jeg jo ende opp med å bo på Vestlandet, med høy luftfuktighet og mye vind. Bring on the Frizz!Selfie med sinnarynke, i Thailand. Nå bruker jeg så mye produkter i det at jeg er litt usikker på hvordan håret mitt er 'naturlig' - men jeg har inntrykk av at det er blitt noe tynnere med årene, litt mindre uregjerlig og at krøllene som er der trenger litt hjelp dersom de skal gjøre noe av seg.Jeg har èn søster. Og hun har selvfølgelig det blanke, glatte, tunge, nydelige håret jeg alltid har ønsket meg. Og hun har selvsagt alltid ønsket seg krøller. Sånn er det jo.Min søster med nydelig, langt, blankt hår. Og broren min, som har enda mer krøller enn meg. Afro nesten, hvis han lar det vokse litt. JB hadde krøller i tenårene, så barna våre er arvelig belastet. To av guttene sørger for å holde håret superkort, så ikke krøllene synes.Med Benjamin. Korte krøller.Minstemann har det noe lenger, og det er tykt og blankt og har ganske mye fall. (Siden jeg skrev utkastet til dette blogginnlegget har Jonah faktisk klippet det ganske kort.På sidene. Men langt på toppen. )Celine har i mange år glattet sitt lange krøllete hår, eller hatt det i en stor korketrekkerkrøll i hestehale, men er altså nå i ferd med å slippe det fri. 'Release the Cracken!' - som hun sier. Jeg synes selvsagt at hun er nydelig med både naturlige krøller og glatt hår - men er tilbøyelig til å være enig med henne i at krøller kler personligheten hennes bedre. ;-)Simen og Celine, med henholdsvis veeeldig kort hår og glattet hår. Jeg har et ambivalent forhold til mine krøller. Jeg liker det glatt, men jeg er altså for lat til å gidde å style det. Og JB liker meg best med krøller. Han synes jeg ligner på heksa i Donald med glatt hår.(Takk for den..!)Magica von Tryll - tvillingen min når jeg glatter håret. ...Han har visst rett. ...Jeg har etterhvert innsett at jeg egentlig har vært heldig som kan komme ut av du[...]



Lørdagsliste

2014-08-11T08:16:25.890+01:00

Det har vært en litt merkelig uke. Onsdag ble jeg omsider operert for prolapsen min.(Min - jeg snakker om den som den var en god , gammel venn.... Jeg er glad for å bli kvitt den, forstå meg rett - men det blir uvant å slippe å forholde seg til den lenger!) Det var også en ny og uvant erfaring å være pasient. Full narkose og greier. Min fortsatt ganske begrensede erfaring med norsk helsevesen har lært meg følgende.1) Ting tar tid. 2) Menneskene som jobber i helsevesenet er skjønne. 3) Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge, og ikke behøver å tenke på kostnadene rundt innleggelse og behandling. 4) Jeg har det egentligveldig bra.Utsikt fra rommet mitt på sykehuset.Så før onsdag gikk jeg bare og ventet. Og etterpå har jeg forsøkt å bare venne meg til at det vil ta litt tid før jeg er skikkelig på bena igjen, og dermed har jeg tilbragt litt tid på nettet.Til tider er jeg en ganske ivrig bloggleser. Særlig når jeg oppdager nye. I det siste har jeg lagt merke til at en del av mine yndlingsbloggere har en del faste innslag. Lenkelister, eller ukens garderobevalg, eller Fredags FAQ f.eks. Nå har jeg aldri klart å blogge ofte nok til å kunne ha faste ukentlige eller månedlige 'poster', men jeg vurderer å innføre noen.Så her kommer min aller første Lørdagsliste! Bare litt sånn random ting jeg har lyst å dele denne uken. Enjoy!1. Designmom.com.Yndlingsbloggen min for øyeblikket:  En herlig blanding av livsstilsblogg, mammablogg, interiørblogg, matblogg og alt mulig annet blogg - med vakre bilder og alltid, alltid interessante temaer.2. Mamma, Når skal du dø?  Jeg kjenner ikke Ida personlig, men hun er gift med lillebroren til en kjær venninne av meg, så jeg føler jeg kjenner henne litt likevel. Dette var sterk lesning, men jeg lar meg stadig imponere over menneskers evne til å finne glede og mening med tilværelsen uansett utfordringer.3. Curlyemporium - Min datter har omsider innsett at hennes naturlige krøller ikke er fienden. Det gjelder bare å ha de rette produktene for hånden for å kunne temme dem. Denne nettbutikken kommer til å  være hendig for henne fremover. Og for meg! Og jeg planlegger et eget hårinnlegg - snart!Celine - embracing her curls.4. Alle Gode Ting - er en matblogg jeg nylig har oppdaget. Bildene er nydelige, Christine skriver godt, og jeg får alltid lyst å prøve oppskriftene hennes. Det er nemlig ingen selvfølge. Normalt reagerer jeg nemlig slik på matblogger:- Revenge of the Bridesmaids - Hvis du vil se noe fullstendig hjernedødt, forutsigbart og ganske fornøyelig, sånn som jeg ville igår kveld.Sånn.[...]



Fødsler og sånn

2014-08-11T08:16:25.897+01:00

Jeg kom nylig over et fascinerende blogginnlegg hos Designmom, om fødselsfotografering.For å være ærlig visste jeg ikke engang at det fantes noe slikt som profesjonelle fødselsfotografer.Selv i disse overdokumenterte tider, så har jeg vel alltid tenkt at akkurat fødselen er vel kanskje den siste helt private sfære. Jeg har til og med nikket anerkjennende og hoderystende når jeg har lest om jordmødre som inderlig ber om at kameraer og mobiltelefoner legges vekk under og rett etter fødselen.  Men det som slo meg da jeg leste og så på noen av disse bildene, var at nettopp fordi man hadde en profesjonell fotograf der - så kunne mamma og pappa og fødselshjelpere konsentrere seg om fødselen, og la fotografen fange øyeblikket. Kanskje ikke så helt tåpelig likevel? Nå begynner det jo å bli noen år siden jeg fikk mine barn, og mens jeg leste om disse fødselsfotografene og så eksempler på fødsels - og nyfødtbilder, så begynte jeg å lure på om jeg engang hadde bilder fra alle fødslene. Jeg hastet ned i stuen til albumhylla, og oppdaget at joda,  jeg hadde da noen. Men de er for å være helt ærlig, ikke så mye å skryte av, og er spredt over flere album. Så nå tenkte jeg at jeg ville samle noen av dem på et sted. Her.Jeg har forresten alltid ment og tenkt at nyfødtbilder er absolutt mest interessante for den aller nærmeste familie - så hvorfor i all verden legge dem ut på bloggen min?De siste dagene har jeg nemlig gjort meg noen tanker om dette med bilder og nettetikett og nettvett, etter at jeg ubetenksomt la ut et bilde av et takkekort jeg hadde fått fra en av brødrene mine på facebook (og instagram), og pent, men bestemt ble bedt om å fjerne det igjen. (Hvilket jeg selvsagt gjorde på flekken.)Deres bryllup var deres historie å dele, ikke min. Og jeg burde selvfølgelig spurt om lov først.Nå er de aller fleste bildene jeg legger ut bilder av landskap og hobbyprosjekter og mine egne barn. Men for å være helt ærlig, så har jeg igrunnen ikke tenkt så mye over at jeg kanskje burde spørre dem om lov først... (Barna altså, ikke landskapene og hobbyprosjektene...) Jeg har full forståelse og respekt for de som ikke ønsker å eksponere barna sine på nettet - men jeg har vel vært litt naiv og tenkt at så lenge de anonymiseres litt, og det ikke er bilder man ville blitt flau av eller som kunne misbrukes på noe vis - så var det greit. Men kanskje det ikke er det likevel? Så jeg gjorde et kjapt sveip på instakontoen min og fjernet noen bilder av nieser og nevøer og venners barn som jeg har lagt ut tidligere.Og likevel skal jeg nå legge ut de første bildene som ble tatt av alle mine fire.Og spørre om lov etterpå. He, he.Celine kom hele 15 dager over tiden. Jeg skulle settes igang mandag 23. oktober dersom hun ikke hadde kommet selv enda, men om morgenen den 20. oktober gikk vannet. Jeg ringte mamma, fødselseksperten min som hadde født 8 barn - og spurte hva jeg nå skulle gjøre - og hun svarte leende  'Oi - det har jeg aldri opplevd, så jeg vet ikke!' Takk for den... Hodet hadde fortsatt ikke festet seg, men jeg visste ikke at jeg dermed ikke burde bevege så mye på meg pga. fare for fremfall av navlestrengen (visstnok) - så vi tuslet ut i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg hadde ingen veer, men siden jeg var gått såpass langt over tiden, og vannet jo var gått, ble jeg lagt inn og så måtte vi bare vente. Men det skjedde lite. Etter noen timer ble det besluttet at fødselen skulle settes igang, og jeg fikk såkalt 'drypp'. Men det skjedde fortsatt ikke så mye. Ved vaktskifte på ettermiddagen spurte jeg jordmoren som gikk av vakt hvor lenge det ville ta, og hun kikket på meg og sa 'Tja - et par dager kanskje?' Ny jordmor[...]



26 years and counting

2014-08-11T08:16:25.904+01:00

Igår hadde vi 26 års bryllupsdag. Ingen stor feiring - JB har vært syk de siste dagene, og jobbet dessuten sent. Vi får ta det igjen til helgen, tenker jeg. Men jeg lagde da yndlingsmåltidet hans, og han kjøpte kokosboller til meg. It's all good...Han fikk dessuten en 26 punkts liste som beskrev ekteskapet vårt - på en måte.Her er den. Helt usensurert. ;-)1 - Et ekteskap2 - To personer3 - Tre hjem (Sandaker, Friheim, Madla)4 - Fire barn 5 - Fem biler (Peugot, Mazda, Saab, Audi, Volkswagen) (firmabiler teller ikke!) 6 - Ja takk. Bedre og bedre. 7 - Syv år på Friheim8 - Åtte kjæledyr: Pus, Trampe, Misja, Muffe, Buzz, Nemi  - og et par dverghamstere... 9 - Ni utenlandsferier: London (flere ganger), Ungarn, USA (flere ganger)  Thailand, Malta, Danmark, Singapore, Japan, Sverige10 - TI-lgivelse. Livsviktig ingrediens. Takk...11 - Søsken tilsammen. (Henriksen og Bjerga)12 - Tolv Gitarer (hvis man regner med banjoen?)13 - Antall Lexuser du har solgt i år? 14 - Fjorten år med The Real Neils! (It's all one song!)15 - Nei - her kommer jeg virkelig ikke på noe. Antall påskeegg du kommer til å spise i år? :-)16 - Antall barnebarn vi satser på å få? Fire på hver? 17 - Sytten år på Madla18 - Jonah fyller snart19 - Benjamin har nettopp fylt20 - Tyve forskjellige kall i kirken (grovt regnet...)21 - Tjueen år siden kjøkkenet ble pusset opp  - hurra for påbegynt kjøkkenprosjekt!22 - Tjueto år i Stavanger Aftenblad23 - Simens alder24 - Celines alder 25 - Et sølvbryllup feiret ifjor26 - Og ennå ikke lei. Glad i deg![...]



Tanker rundt reservasjonsretten

2014-08-11T08:16:25.900+01:00

8.mars nærmer seg og mammabloggeren over alle mammabloggere, Susanne Kaluza kan gledestrålende melde om rekordstor oppslutning om 8.mars toget og parolen 'Nei til reservasjonsretten'. Really?Vanligvis beundrer jeg Susanne og innspillene hennes. Men denne gangen får jeg litt bismak. Jeg har stusset over omfanget av oppmerksomhet debatten rundt den foreslåtte reservasjonsretten har fått, og hvilken retning den har tatt. Jeg er usikker på om alle de som nå har tenkt å gå i 8. mars tog under parolen egentlig vet hva reservasjonsretten handler om? Ut fra kommentarer på facebook, debatter og intervjuer i media skulle man nemlig tro at det er snakk om å omtrent fjerne retten til selvbestemt abort, eller i det minste kraftig redusere kvinners rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At forslaget setter kvinnekampen tilbake til førkrigstiden og at det er fritt frem for strikkepinner og moraliserende mørkemenn. Hallo! Det er jo ikke det! Dette er en marginal utfordring som gjelder utrolig få leger, og utrolig få kvinner. Kvinner som ønsker abort må ikke gå via fastlegen for å få det, det har de ikke måttet på mange år. Og få gjør det. Den største forskjellen på dagens ordning og den foreslåtte reservasjonsretten, er at de legene som 'har alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død' og som derfor ønsker å reservere seg mot å henvise til abort,  vil måtte reservere seg åpenlyst og offisielt, ikke bare henvise videre til en annen lege.'Ivar Halvorsen som er Legeforeningens talsmann i denne saken har sagt følgende:  Dette er et veldig lite problem i Norge og egentlig handler det om noe helt annet enn abortsak. Det handler mest om hvordan en håndterer en liten gruppe leger.Han er overrasket over omfanget av diskusjonen om reservasjonsrett som angår så få leger. Ifølge Legeforeningen får hver norske fastlege gjennomsnittlig to henvendelser om abort i året.– Nå er vi midt på Vestlandet der det tradisjonelt har vært flest leger som er mot abort, og det er så få at vi knapt nok vet om noen som vil reservere seg mot å søke om abort for sine pasienter, sier Halvorsen. Dette er et ikke-problem. Kvinnens rett til å søke om abort blir ivaretatt. Hvis en fastlege reserverer seg, er det helt kurant for legene å bytte seg imellom, eller kvinnen bruker sin rett til å henvende seg direkte til sykehuset, sier Halvorsen.I Legeforeningen mener de dette er blitt en del av det politiske spillet og at saken ikke fortjener den oppmerksomheten den har fått. Det har blitt en prinsippdebatt der folk har gått på murene og kastet stein. Vi må akseptere at slik er det, men det henger ikke sammen mer hverdagen, slik jeg opplever det, sier Bråtveit.Ingen sier at det ikke er en menneskerett å bli gynekolog hvis du reserverer deg. Men når noen veldig få fastleger har behov for å reservere seg, blir det brukt en retorikk mot dem, som at det ikke er en menneskerett å være fastlege. Det hører ingen steder hjemme. Debatten er ute av proporsjoner, sier fastlegen på Finnøy.(fra et intervju med NRK Rogaland, 28.01.2014)Hvis abortloven og måten den håndteres på i dag er moden for debatt (og det synes jeg faktisk den bør være), så burde debatten heller dreie seg om hvorvidt det virkelig er slik at det er kvinnen som bestemmer selv. Jeg kan ikke basere mitt synspunkt på tall, men jeg har et generelt inntrykk av at når en kvinne velger å ta abort, så har hun ofte blitt satt under betydelig press fra omverdenen. Ikke fra legen - men kjæresten, mannen, familie eller venninner. Eller avisartikler og nettoppslag som presenterer abort som det eneste fornuftige alternativet ved et u[...]



Så hvordan gikk shoppestoppen?

2014-08-11T08:16:25.887+01:00

 Tid for oppsummering og tilståelse. I 2013 skulle jeg altså ha shoppestopp på klær og sko. Det gikk ganske bra frem til Tokyoturen i april. Det var faktisk en lettelse å ikke måtte 'bare kikke' når jeg var innom kjøpesenteret. Så bortsett fra noen vanvittige høye sorte ankelstøvletter som går til alt og som var på salg og som jeg bare måtte ha... - holdt jeg meg altså på matta frem til Tokyo.                        (Noe lignende disse, bare høyere hæl)Der hadde jeg dispensasjon, men det var egentlig unødvendig - for det aller meste i Tokyo var alt for lite til meg...Men litt ble det jo - Disse buksene fra Zara                                         Sko omtrent som disseog en sjøgrønn overdel som er sinnsykt kul, og som passer til det meste, men som jeg ikke har bilde av...Så var jeg egentlig ganske flink frem til høsten. Da fant jeg nemlig ut at jeg trengte en sort jobb-bukse, en litt skikkelig en. Den jeg hadde var en kjip kjedebutikkvariant som mistet fasongen etter en halv times bruk og var moden for søpla. Ikke Fretexverdig engang, faktisk. Og en 'ordentlig' hvit skjorte. Dessuten hadde Filippa K endelig åpnet butikk i Stavanger, og det var jo en passelig anledning til å sjekke ut hva de hadde. Så i slutten av september dro jeg innom med et mål for øyet. Nei, to mål: Sort bukse. Hvit skjorte. Og endte opp med sort dressbukse. Og denne fantastisk fine silkeblusen. (Som er det dyreste enkeltplagget jeg noen gang har kjøpt.)                                    Så når jeg kom ut av butikken uten en hvit skjorte, så måtte jeg jo stikke innom et par andre butikker og se om jeg fant en - siden det jo var det jeg egentlig hadde planlagt, ikke sant? Og det fant jeg jo selvfølgelig. I tillegg til en mørkeblå kåpe, et burgunderrødt skjørt, en burgunder bukse, et par høyhælte svarte sko, strømpebukser og to par undertøysett... Gulp. Jeg tror jeg tenkte at jeg da var så godt i gang at jeg like gjerne bare kunne fortsette.Johannes tok meg selvsagt på fersken da jeg var på vei inn i huset med alle posene, og himlet litt med øynene...Når det er sagt, så har jeg brukt alle plaggene masse, og fikk mye for pengene - bortsett fra den blå blusen, som kostet sin vekt i gull. Eller der omkring. I ukene etterpå klarte jeg å svi av enda litt mer - på en svart bluse fra Mexx, en hvit bluse til, og et par lave ankelstøvletter. (fordi høye hæler er fint, men ikke praktisk hver dag...) Og en treningstights. Og et brokadeskjørt. He, he. Men nå er det stopp igjen. Tror jeg. Uansett - jeg har  handlet mye mindre enn normalt, selv om jeg totalt sett nok har brukt like mye penger, om ikke mer. Men jeg er blitt mer kresen, og kjøper heller noen få kvalitetsplagg, enn mange kjipe. Og jeg har også klart å holde meg til 'en ting inn, en ting ut' regelen. Alle plaggene nevnt ovenfor har erstattet gamle plagg, og ikke kommet i tillegg til. Så alt i alt synes jeg det var vellykket. Nemlig. [...]



Hvilken Disneyfigur er du?

2014-08-11T08:17:36.172+01:00

Ok. Profilbildet mitt på facebook trenger tydeligvis en forklaring...

Da jeg så filmen 'To på Rømmen' for første gang, ble jeg litt satt ut. Jeg er vant til at slemme karakterer i filmer og tv-serier heter Joanna, (ref. f.eks. Goldie Hawn i yndlingsfilmen min 'Overboard') men jeg hadde aldri før opplevd at jeg lignet på den slemme stemoren. Og ikke bare fysisk...
 

Mother Gothel er selvfølgelig vakrere og har slankere midje enn meg (hun er tross alt en Disneyfigur...) , men ellers er hun skummelt lik. De mørke krøllene, haken, kinnbena, de grå øynene, det litt sinte blikket, forfengeligheten, besserwissertendensene, kontrollfriken...(Og burgunder er tilfeldigvis yndlingsfargen min.)

Men på et punkt er vi heldigvis ikke så like. Nå er ikke Celine's hår kilden til evig ungdom, men hadde det vært det, så ville jeg neppe tvunget henne til å bli boende hos meg for alltid uansett. :-)

Hvilken Disneyfigur er du?

English Translation

My new facebook profile picture obviously needs some explaining...

When I saw the film 'Tangled' for the first time, I was quite horrified. I'm used to the fact that evil characters are called Joanna (re. Goldie Hawn in my all time favorite film 'Overboard'), but I had never before found a Disney character, let alone villain, I really ressembled. And not just physically either...

Ok, so Mother Gothel is of course more beautiful and has a smaller waist (she is, after all a Disney character), but apart from that, she is scarily like me. The dark curls, the chin, the cheekbones, the angry grey eyes, the vanity, the 'mother knows best', the control freak... And of course; burgundy is my favorite color.

But there is one thing that is not the same. Celine's hair is not the fountain of youth, but even if it was, I wouldn't force her to stay with me forever. :-)

Which Disney character do you identify yourself with?
















Sommerfavoritter (Bedre sent enn aldri og sånn...)

2014-08-11T08:17:36.131+01:00

Vi skriver november, og på bloggen har det vært lite og ingen aktivitet på en stund. Til mine 4 faste lesere (eller der omkring...) må jeg bare få beklage. Blogg er et overskuddsprosjekt, som jeg har nevnt et par ganger før.It is what it is. Og det er ok. Her kommer en kjapp liten oppsummering av sensommer og høst. THFI. (Thank Heaven for Instagram, for de som lurte.)Noen få dager på Sjernarøy. Om å gjøre å klemme inn minst mulig aktivitet på de få feriedagene vi hadde der. Banjospilling, hengekøye, plukking av bringebær, milkshake, lesing, kajakkpadling og Nemiturer. allowFullScreen='true' webkitallowfullscreen='true' mozallowfullscreen='true' width='320' height='266' src='https://www.blogger.com/video.g?token=AD6v5dzXR9XuJKfCs3mBvEvkOvIj41zjBzUUmCUYPtQNGoxtaWaGxoOAoJKYaCkb4KGEUrFbneBcUM6uIlnS1bhk2Q' class='b-hbp-video b-uploaded' FRAMEBORDER='0' />(Og dette er aller første gangen jeg legger ut en egenprodusert video på bloggen.)Begynnelsen av august: Leir på Tromøya. 120 unge kvinner og deres ledere i en uke med teltliv, myggstikk, sol, regn, vind, morgenbad, fnising, kanopadling, vannhenting, nattskravling, hemmelige venner, bål, haik, fantastisk natur og fine minner. Glad det er overstått? Ja. Frister det til gjentagelse? Ja... Soloppgang etter en heller fuktig natt i gapahuk.Bjellandstrand, der vi hadde morgensamlingene.  Siste dag. Ungdomslederne synger for de yngre jentene. Tid for farvel. Det har egentlig vært en ganske fin sommer på Vestlandet sånn værmessig. Så det ble noen turer til Solastranden. allowFullScreen='true' webkitallowfullscreen='true' mozallowfullscreen='true' width='320' height='266' src='https://www.blogger.com/video.g?token=AD6v5dxid03m5Kzzzyj6qMBUAmRje8Y8Wvb8CJFlxbVPR3Os_ZibGDgxn4x1Rrye_ur_jme-llRQeV1cMAiIwFe8RQ' class='b-hbp-video b-uploaded' FRAMEBORDER='0' /> Til Nemis store glede.    Og min...   Etter en ganske lite treningsfylt sommer pga. det trøblete bekkenet mitt (trodde jeg), bestemte jeg meg for å komme i gang igjen. Jeg hadde vondt uansett, men jeg savnet endorfinene, og tenkte at da kunne jeg i hvert fall ha det vondt for en grunn. Begynte forsiktig med joggeturer rundt Mosvannet, og sakte men sikkert tilbake til Store Stokkavann.    Mosvannsparken.Men MR'en som ble bestilt i juli og utført i september, (da jeg egentlig begynte å føle meg ganske bra igjen), viste en stor prolaps, skiveutglidning og slitasje. Og satte dermed en effektiv stopper for joggeturene for en stund. Men styrketrening, stabilitetstrening og bevegelighetstrening går bra. Så da gjør jeg det.    Min nye drikkeflaske. Guttene stjal Imsdal flaskene mine hele tiden, så da måtte det bli en rosa en. (Drastic circumstances call for drastic measures. So far, so good.) Sommerens yndlingsbøker fikk jeg fra mamma. En ny yndlingsforfatter: Lisa Genova.Jeg leste to bøker av henne i sommer. 'Still Alice' og 'Left Neglected.' Begge var bøker som satt i hodet og hjertet lenge etter at jeg hadde lest dem. Anbefales... Og nå vet jeg hva mamma får til jul. :-) På 'tur' med Nemi, og en god bok...  En helg i oktober var Johannes, Nemi og jeg inne på Bjergøy. Det er litt merkelig, men ganske fint, å være 'alene' sammen der inne. :-)  Nemis ansiktsuttrykk når hun innser at vi skal hjem igjen... Hun depper alltid i et par dager etter hjemkomsten. Bjergøy er himmelen for henne, selv om hun sliter med alvorlig separasjonsangst når vi er der. Vi kan ikke gå fra henne i det hele t[...]



Paradigmeskifte

2014-08-11T08:17:36.147+01:00

Dette innlegget ble skrevet for et par måneder siden. Men jeg hadde ikke mage til å publisere den. Jeg har dessuten tenkt at det får være måte på selvopptatthet. :-) Men...:Nå har jeg hatt noen uker helt uten trening pga. et trøblete bekken og ryggsmerter. (Nothing like pain to give you perspective?) Det gikk overraskende og skuffende fort å komme ut av 'regelmessig trening' vanene mine. Nå har jeg en jobb å gjøre med å komme tilbake i form...Det er kanskje en mulighet til virkelig å 'starte på ny frisk' - ikke bare fysisk, men mentalt også? So. Here goes. I dag har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har deltatt i et sykkelritt. Det var kaldt, vått og gjørmete, og blåste helt fryktelig, men jeg kom i mål, og utrolig nok så fristet det faktisk  til gjentagelse. Mitt forhold til fysiske utskeielser er i grunnen litt sånn. Jeg vegrer meg for å prøve nye ting, men når jeg først har gjort det, så synes jeg faktisk det er litt gøy. Jeg påstår at jeg mangler konkurranseinstinkt, men det er en sannhet med modifikasjoner. Det er nok heller sånn at jeg ikke liker  å ikke være best, eller blant de beste, i det jeg gjør. Og dersom jeg ikke tror jeg kan hevde meg, så lar jeg heller være. Men ikke alltid. Sånn som i dag. Eller når jeg har sprunget halvmaraton. Eller deltatt på yoga eller Cross-fit timer. Jeg har tidligere skrevet om mitt trøblete forhold til mat her. Det trøblete forholdet til mat henger tett sammen med et litt trøblete forhold til kroppen min. Eller rettere sagt vekten min. Jeg har tidligere også nevnt at jeg oppnådde det jeg trodde var trivselsvekten min for noen år siden, og at jeg klarte å holde den i omtrent 10 minutter. Den trivselsvekten var omtrent 10 kg lavere enn der jeg er nå, og fortsatt 7 kg mer enn høyden min skulle tilsi. Jeg har aldri drevet med jojoslanking.  Av den enkle grunn at jeg aldri har klart å slanke meg med vilje (bortsett fra da jeg var streng veganer i noen måneder for å bøte på andre helsegreier, og vekttapet kom som en bonus).Men jeg har vel egentlig vært på slanker'n siden jeg var 13 år gammel,  og fikk pupper, i likhet med de fleste av mine medsøstre. Jeg tenkte/tenker alltid at dersom jeg bare fikk vekk magen, fikk vekk puppene - så ville livet mitt bli så mye bedre. Jeg vet jo egentlig bedre enn som så, men gammel vane er veldig vond å vende. Selv om jeg høylytt har erklært at jeg er mer opptatt av å være i god form enn å ha fine former, så har jeg nok alltid ønsket å være slank og smal. Ikke frodig og rund og godt polstret som jeg jo er. Jeg kunne SI at jeg begynte å løpe fordi jeg ville komme i bedre form, eller tillate meg å spise hva jeg ville, men egentlig så ville jeg jo bare bli tynn sånn som maratonløpere er. (Det fungerte ikke...)  Jeg tenker at jeg egentlig er født i feil århundre. Da jeg var tenåring pleide Pappa  å vise meg bilder av maleriene til Rosetti og Boticelli. Han syntes jeg lignet kvinnene i maleriene deres. Det var sikkert snilt ment, men jeg ville jo ikke se sånn ut! Jeg ville se ut som modellene i bladene jeg lå i timevis og bladde i. Selv om mamma ofte minnet meg på at modellene bare var kleshengere og i grunnen 'freaks of nature', så var det der lista lå, liksom. Frustrerende og uoppnåelig. Nå er jeg voksen. Godt voksen til og med, men jeg sliter fortsatt med å slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å være tynn. (Og jeg vet jo av erfaring at når jeg er 'tynn', så vil jeg fortsatt synes at jeg kan bli tynnere.) Så hvo[...]



Søvn og sånn

2014-08-11T08:17:36.175+01:00

 Litt stille på bloggfronten her. Til alle mine (4?) faste lesere, så beklager jeg veldig. Nettdietten min (avlogging etter 20:00 hvis ungene er i hus) og travlere dager på jobb gjør at det begrenser seg selv. Søvn, ja. I noen år levde jeg i den villfarelse at jeg var en helt framifrå utgave av morsarten, fordi jeg hadde barn som sov hele natten fra de var bittesmå. Før dere får lyst til å halshugge meg, la meg ile til og si , at jeg etter hvert har forstått at det neppe var min fortjeneste... Jeg nøt rett og slett godt av at jeg fikk fire barn med særdeles gode sovehjerter. Og godt er det. Jeg fungerer nemlig dårlig med lite søvn, og det spørs om det hadde blitt så mange som fire barn i det hele tatt, dersom jeg hadde blitt utsatt for kolikk og nattevåk. Det høres sikkert utrolig blærete ut, men jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg er blitt holdt våken om natten av små barn en eneste gang i løpet av min mamma-karriere. Nå begynner det jo å bli en stund siden, så det er ikke umulig at jeg har fortrengt en og annen våkenatt pga. tenner eller sykdom, men i det store og hele, så har det jeg har måttet oppleve av søvnmangel heller dreid seg om min kjære manns snorking, mildt stress i forbindelse med ny jobb eller bekymringer om tenåringer.Førstemann la listen. Vi kaller henne fortsatt murmeldyret. Hun sov rundt fra ca. 6 uker. Jeg ammet henne i elleve tiden før jeg la meg, så sov hun til ca. seks neste morgen, hvorpå jeg tok henne inn til meg, ammet henne igjen, og så sovnet vi igjen begge to, og sto opp i halv  ni-tiden. Så sov hun igjen et par timer mellom 11 og 13, og igjen en time eller to ca. 16, og så la hun seg igjen i 20-tiden. Vi holdt på å bygge nytt hus, og pappa'n dro ofte rett fra jobb til det nye huset og styrte med maling og tapetsering. Da han kom hjem igjen sånn i halv elleve tiden på kvelden, så hadde han jo ikke sett henne hele dagen. Så da VEKKET han henne for å leke en liten halvtime - og så la hun seg igjen og sov. Null problem. (Og stikk i strid med alle ekspertråd) Jeg skjønner jo at dette ikke er helt normalt. Men det var virkelig en velsignelse i forkledning. Jeg ble nemlig gravid igjen etter tre måneder (!), og var ganske trøtt selv... Eldstemann fortsatte sovemønsteret sitt mer eller mindre, også etter at jeg sluttet å amme og lillebror kom til verden. Lillebror sov ikke fullt så mye, men etter noen få måneder hadde de omtrent samme rytme. Våknet i halv ni tiden, sov et par timer på formiddagen, kanskje en liten lur på ettermiddagen, og så i seng i åttetiden på kvelden. De sov på eget rom fra ca. 4 måneder. De delte også rom. Jeg var nok påvirket av mine egne foreldres rutiner rundt leggetid og soving, og det falt meg ikke inn at de kunne komme til å våkne om nettene.Da eldstemann var 4 og et halvt, kom tredjemann. Og så fjerdemann 15 måneder senere. At de to siste var så tette, var hakket mer planlagt enn de første to. Vi så nemlig hvor stor glede de første to hadde av hverandre. De siste to sov like godt som sine to eldre søsken. Men nå var de to eldste så store at de kunne klatre ut av sine egne senger - og det gjorde de. De vekslet på å komme inn til oss og sove videre med oss,  (Tenk - vi drev med samsoving uten å vite hva det var!) eller å klatre oppi sengene til hverandre og sove videre der. I noen år var det ikke uvanlig for oss å våkne om morgenen og finne mellom fire og seks personer i sengen. Søvnkvaliteten var[...]



Jojos bittelille Tokyo guide

2014-08-11T08:17:36.163+01:00

Tokyo Tower - Tokyos svar på EiffeltårnetTokyo var kanskje ikke det første stedet jeg tenkte på da vi skulle planlegge en tur for å feire sølvbryllup, men det var der vi havnet, og det var faktisk helt topp!18-åringen ga oss klar beskjed før vi dro: Ikke bli drept av atombomberaketter fra Nord Korea.Ikke vær teite turister. (!)Kjøp noe kult.Den nordkoreanske trusselen viste seg å være noe overdrevet. Japanerne har vent seg til trusler fra den kanten, og selv om  de riktignok satte opp rakettvern, så virket de ikke særlig bekymret ellers. Dermed slappet vi av. Fuglemating i Ueno park Teite turister derimot, der strøk vi med glans. Vi var rimelig synlige i terrenget, vi var sikkert høylytte og barbariske (i japanernes øyne) og kameraet var fremme til enhver tid. Teite Turister Shopping i Tokyo var en blandet fornøyelse. Du bør helst ikke ha mer enn størrelse 38 i sko, og størrelse small i klær hvis du vil finne noe å ha på deg. Japanere er små. Og slanke. Jeg følte meg diger der. De har absolutt alt, fra de dyreste luksusmerkene til det billigste kinajuggelet og alt i mellom. Prisnivået var lavere enn hjemme i Norge er på det aller meste, noe som overrasket oss litt. Japansk design - rene linjer, avdempede fargerJeg har jo i utgangspunktet selvpålagt shoppestopp, men hadde innvilget meg selv dispensasjon i Tokyo. Det kunne jeg nesten spart meg. Jeg fant en del nydelig japansk design - både i klær og sko - men alt var for lite til meg. Så det ble med et par vesker. Genten - Japanske vesker i italiensk skinn Og noen bukser  og linskjorter fra kjedebutikker som Zara og Uni Qlo som hadde litt større størrelser. Den japanske klesstilen veksler mellom overdrevent supersøtt (tenk japansk animestil), til klassiske rene linjer. (Mye svarte drakter...) Bildene under er fra et 7 etasjes kjøpesenter i Shibuya som utelukkende hadde boutiques rettet mot unge, japanske jenter i alderen 12-25... Lydnivået var helt hinsides. Jeg syntes synd på de som måtte jobbe der hele dagen. Hver enkelt butikk spilte egen musikk, og prøvde tilsynelatende å overdøve hverandre. Fryktelig.    Tokyo er STORT. Og veldig folkerikt. JB kalte det en fascinerende maurtue. Ikke feil beskrivelse det. Shibuya CrossingMen det er velfungerende og sivilisert, rent og ryddig og smidig. Jeg bekymret meg på forhånd for å tråkke i salaten i forhold til alle reglene for god oppførsel, men japanerne er uendelig tålmodige med utlendinger - i hvert fall tilsynelatende.Maken til hensynsfulle, høflige, omtenksomme og smilende mennesker skal du nemlig lete lenge etter.    Tokyo er en by full av kontraster. Hypermoderne skyskrapere vegg i vegg med søte små japanske hus og templer. Reguleringsplaner er visst et fremmedord. Men det fungerer likevel. De har også vært veldig flinke til å bygge og opprettholde flotte parkanlegg overalt. Det var mange grønne lunger, og de ble flittig brukt.    Det var overraskende lite privatbilisme i Tokyo. Kollektivtrafikken sluker unna millioner av reisende hver dag, punktlig og ustanselig og rimelig. Dermed var det stort sett bare nyttetrafikk å se på veiene, og halvtomme parkeringsplasser. Det er dessuten ikke lov å eie egen bil, med mindre du har egen parkeringsplass. Med noen av verdens høyeste priser på eiendom, så gir svaret seg selv. Tog-kartet på Shinagawa Stasjon Togsystemet er intuitivt og enkelt å bruke, og vi reiste på kryss og tvers av hele Tokyo[...]



For tid og all evighet...

2014-08-11T08:17:36.138+01:00

I et evighetsperspektiv, så er ikke 25 år så lang tid. Men det er en begynnelse. Idag er det 25 år siden min kjære eks-krølltopp og jeg ble viet i Stockholm Tempel  for tid og all evighet. Det er litt vanskelig å fatte at jeg har tilbragt over halve livet mitt med ham, men sånn er det. Jeg tenker ikke så mye på at vi skal være sammen 'i all evighet'. Evighetsbegrepet er litt uhåndterlig og abstrakt for meg, men jeg tenker at dersom vi skal ønske å være sammen bestandig, også etter dette livet - så er det nok en fordel å like å tilbringe tid med hverandre her og nå også. Derfor er det viktig at vi tar vare på ekteskapet vårt hver dag. 6. april er det 9 år siden Marjorie Pay Hinckley gikk bort, 92 år gammel. Hun var et av mine store forbilder som mor og hustru. Hun hadde en fantastisk sans for humor, og en egen evne til å fokusere på det positive i alt. Her er et par sitater fra henne som i stor grad har formet mitt syn på ekteskapet og livet: "I know it is hard for you young mothers to believe that almost before you can turn around the children will be gone and you will be alone with your husband. You had better be sure you are developing the kind of love and friendship that will be delightful and enduring. Let the children learn from your attitude that he is important. Encourage him. Be kind. It is a rough world, and he, like everyone else, is fighting to survive. Be cheerful. Don't be a whiner." “As we got closer to marriage, I felt completely confident that Gordon loved me. But I also knew somehow that I would never come first with him. I knew I was going to be second in his life and that the Lord was going to be first. And that was okay. It seemed to me that if you understood the gospel and the purpose of our being here, you would want a husband who put the Lord first.”  “Develop some intellectual curiosity. If you have it, you will never be bored. If you haven't, cultivate it, hold fast to it. Never let it go. To the intellectually curious, the world will always be full of magic, full of wonder. You will be interesting to your friends, to your spouse, and a joy to your children. You will be alive to all the wonderful possibilities of this world.”  "I am very grateful for a husband who always lets me do my own thing. ... He never insists that I do anything his way, or any way for that matter. From the very beginning he gave me space and let me fly."What a man!"I et brev til Marjorie da de hadde vært gift i nesten 60 år, skrev Gordon: "When in some future day the hand of death gently touches one or the other of us, there will be tears, yes, but there will also be a quiet and certain assurance of reunion and eternal companionship." Forhåpentligvis har JB og jeg mange år igjen sammen til å elske, leve, lære, vokse og utvikle forholdet vårt. Men det er godt å ha en visshet om at dersom en av oss skulle forlate livet tidligere enn forventet, så er det likevel ikke over. Adskillelsen vil bare være midlertidig.  Og det er jeg evig takknemlig for. In English: In an eternal perspective, 25 years is not a long time. But it is a beginning.  Today is the  25th anniversary  of the day my dear ex-curly haired husband and I were sealed for time and all eternity i the Stockholm Temple. It is hard to fathom that I have spent more than half my life with him, but I have! I don't really spend much time thinking about the fact that we will [...]



A Very Merry Unbirthday to You!

2014-08-11T08:17:36.151+01:00

Noen ganger finner man den perfekte gaven til noen, men så er det liksom ingen naturlig anledning å gi den til vedkommende. Da er det jo veldig greit at man kan feire Ikkebursdag! Mamma'n min har alltid vært flink til å feire Ikkebursdager. Ikke alltid med gaver, men kanskje et lite kort, eller en sms, eller en telefon. Men idag er det altså Ikkebursdagen til en av mine nieser. En herlig ung dame som er både smart og snill og vakker. Og som absolutt fortjener en liten Ikkebursdagsoppmerksomhet. Disse anhengene fant jeg på ETSY, i butikken HomeStudio, og jeg visste med en gang hvem som måtte få dem!  Og siden jeg først var igang, og de hadde så mange fine å velge mellom, så plukket jeg med meg et til min skjønne Star Wars nerdedatter:   Og et til meg - custom made med Årets Ord på:  Bildene yter virkelig ikke disse små skjønnhetene rettferdighet. Anhengene er håndlaget av gamle Scrabble spillebrikker. De er ikke dyre, og det gikk fort å få dem i posten. Et stykk meget fornøyd kunde her altså. English: Sometimes you find the perfect gift for someone, but there just isn't a natural occasion to give it to them. Thank heavens then for Unbirthdays! My mother has always been exceptionally good at celebrating Unbirthdays. Not always with gifts, but sometimes a card, a text, or just  a phone call. I'm a fan. So today just happens to be one of my niece's Unbirthdays! She is bright, kind and beautiful, and absolutely deserves a little something on this Unspecial Unbirthday.  I found these pendant charms on ETSY at Home Studio and immediately knew who I had to get them for!And while I was at it,( and they really were very reasonably priced,) I bought one for my Star Wars nerdy daughter, and a custom made one for myself, with my OLW for the year. They are all handmade with recycled scrabble tiles, and I am totally smitten.       [...]



Påskerapport 2013

2014-08-11T08:17:36.128+01:00

                                       Det gikk så fort. Plutselig var vi hjemme igjen, etter noen fine, solrike, men kalde dager på hytta ved sjøen.                                         Nemi depper, som hun pleier hver gang vi har vært der og kommet tilbake. Der kan hun springe fritt, bade og jage måker. Her må hun vente tålmodig til noen forbarmer seg over det bedende blikket hennes, og tusler ut en tur i nabolaget. Kjedelig.                                              I år fikk vi dessuten uventet, men veldig hyggelig besøk av en nevø og hans tre sønner på henholdsvis 7, 5 og 3 år. De var på guttetur til farmor, så mamma kunne få noen dager i fred og lese og sove. Jeg håper hun klarte det, og ikke savnet guttene sine for mye. Det er utrolig å tenke på at det er nesten 3 år siden vi så dem sist! De har vokst seg store og om mulig enda mer sjarmerende og underholdende. Jeg håper det ikke blir tre år til neste gang!                                                             Jeg opplevde mitt eget lille påskemirakel, da en dypt savnet bok dukket opp på langfredag - akkurat i tide til å bli årets påskelektyre. De fem andre bøkene jeg hadde med fikk ligge urørt i bagen. Jeg har skrevet om denne boken før, her. Det ble spist uanstendige mengder sjokolade. Som ga uanstendig mye mageknip. Jeg lærer aldri. Benjababy kom seg trygt hjem fra det store utland, og rakk tidlig hurtigbåt ut til oss, så vi fikk gleden av hans nærvær i et helt døgn. Den andre hjemmeboende poden var med an annen venn på hyttetur, der det ble spilt masse kort og fisket. Han fikk fisk. Stor jubel. Eldstemann hadde med seg kjæresten. Nest eldstemann jobbet hele påsken, og ønsket han var med oss. Morsomt hvordan den som protesterte mest og ikke ville være med på hytta i det hele tatt i noen år, nå kanskje er den som lengter ut til fjorden mest av oss alle? Bølgene og vinterstormene hadde også i år klart å løfte plattingen ved naustet opp og snu det 90 grader før det landet igjen. Det var tid til Rummikub, Påskekrim, ukulele og gitarspilling, lange, dovne frokoster, boning av båt, drøs med hyttenaboer og søskenbarn, og stille ettertanke rundt påskens budskap om håp og nytt liv og gode nyheter.  Og nå er det vår. Helt sikkert. Selv om det fortsatt er minusgrader... English: It went by so quickly. Suddenly we were back home again, after a few wonderful, sunny, but bitterly cold days, at our cabin by the sea.  Nemi is sulking, as she always does when we retu[...]



Benjababy, Mammagener og litt Bokanmeldelse

2014-08-11T08:17:36.199+01:00

Scroll down for English version! Benjababy er blitt 18 år, og 18-åringen er på treningsleir i det store utland denne uken. Mor har hvilepuls. Jeg mangler visst et bekymringsgen. Jeg er litt sånn 'ute av syne, ute av sinn' type mamma. No news is good news, og sånn. Jeg har omsider lest ferdig boken 'Beklager, jeg må være mamma' - vårens store mammabloggfarsott - av Karianne Gamkinn, og det slo meg at jeg faktisk  aldri har stått på jobb med melkespreng og grått og lengtet hjem til babyene mine. Så jeg kjente meg ikke nødvendigvis igjen i alt. Men ellers likte jeg boken godt. Mammadamen, hvis blogg jeg først oppdaget i romjulen, har skrevet varmt, ærlig og godt om å være mamma i det moderne velferdssamfunnet Norge. At hun har truffet en nerve og at mange kjenner seg igjen i det hun beskriver er det ingen tvil om. Det er dessuten flott at det omsider er stuerent å innrømme at nei, småbarnsforeldre kan ikke få alt, eller få til alt, (ihvertfall ikke samtidig)  - og ikke vil alle det heller. Det er lov å velge 'annerledes' en periode. Det er lov å roe ned, jobbe deltid, være hjemme, flytte på landet - eller ikke - for familiens skyld. Det har vært mange innlegg i denne debatten de siste ukene. Jeg har lest til krampa tok meg (Se her, og her, og her bl.a), med det resultat at jeg ikke har skrevet så mye selv. Jeg har vært både provosert og glad og alt i mellom. Og takknemlig for at jeg ikke lenger er i den fasen av livet at jeg må velge om jeg skal sende en ett-åring i barnehagen eller ei. Nr. 1 gikk faktisk ikke i barnehage i det hele tatt. Hun gikk deltid til dagmamma fra hun var 16 måneder og fikk et år på førskole før hun begynte i første klasse. Nr. 2. gikk deltid til dagmamma fra han var 4 måneder(!) og  i korttidsbarnehage fra han var 4 år.Nr. 3 og 4 gikk i korttidsbarnehage fra de var tre år, og tilbragte resten av tiden jeg var på jobb hos Farmor som bodde i gangavstand fra barnehagen. Fulltidsbarnehage var faktisk aldri aktuelt for oss. Det var for dyrt. (Dette var før max-pris og full barnehagedekning) Tidene passet ikke med jobben min, og vi bodde litt avsides de første årene, slik at transport frem og tilbake ville blitt en utfordring. Dessuten bodde vi på et boligfelt der det var  en god del andre jevnaldrende barn som også var hjemme på dagtid, og en del hjemmeværende mødre. Vi hadde besteforeldre i nærheten, og var særs heldige med deltidsdagmammaene våre. Jeg jobbet deltid i nesten 20 år. Alt fra 50 - 80 %, og stort sett skiftarbeid. Pappa i huset fikk mange kvelder og tidlige morgener og helger alene med barna mens mamma var på jobb - og det var flott.  Jeg klarte også stort sett å bytte vakter om nødvendig slik at jeg kunne få med meg avslutninger eller påskefrokoster eller klasseturer til oljemuseet. Vi fant ordninger som fungerte for oss, som forandret seg  over tid, og som var tilpasset vår families livssituasjon der og da. Det er faktisk bare nå i det siste at jeg har skjønt at det nok var særs politisk ukorrekt av oss å velge sånn, selv da... Som jeg skrev til å begynne med - jeg tror jeg mangler et mammagen, eller bekymringsgen. Eller kanskje det bare er et multitaskingsgen som ikke er på plass? En periode var det så travelt hjemme, at det var deilig å komme seg på jobb og få lest avisen i fred. Og når jeg var på jobb, så ofret jeg sjelden de hje[...]